Dette har eg i vente!! :D:D:D

Joakim Metzge -Et studie i tropene


Da var jeg endelig der. León, Nicaragua. Etter en uke på hostell flyttet jeg inn i ett av Kulturstudiers hus – Casa Santiago de los Caballeros som ligger i et koselig og trygt strøk av León. Det tar ca fem - ti minutter å gå til sentrum av León, og de andre Kulturstudierhusene ligger bare noen kvartaler unna. Etter noen dager med oppdagelsesferd i byen følte jeg at jeg hadde god oversikt over stedet (som rent geografisk sett er ganske lite). Mine konklusjoner var blant annet: veldig mange vakre kirker, veldig billig shopping, utrolig lang ventetid på mat i alle restauranter, veldig varmt på dagtid og tungt herlig regn om natten. Men allikevel var det noe jeg savnet, noe jeg stadig ble påminnet om når jeg søkte etter skygge, og når jeg konstant bar rundt på en 3-liters flaske med vann. Jeg savnet stranden.

Etter en tidlig frokost gikk vi to kvartaler til der skolebussen hver morgen skulle komme for å hente oss. Alt gikk fint for seg og etter å ha unngått å kjøre på utallige kyr og hester kom vi etter en halvtime frem til Kulturstudiers studiesenter på Playa Las Peñitas.

Det første jeg la merke til da jeg gikk ut av bussen var klimaet. Til tross for at vi bare var 30 minutter unna León var været mildere. Solen stekte fortsatt, men det blåste en herlig bris. Jeg gikk inn porten og var midt i en stor hage. Sofia, en av studiesenterets hunder logret opp til meg for å hilse på. Foruten hundene som alltid lå og sløvet seg i varmen hadde skolen en aguti (prøv å slå det opp på Google!) og flere marsvin som jeg også fikk hilst på. Plenen er perfekt størrelse til å spille fotball på, og flere var allerede godt i gang med å sparke ball.

Jeg gikk nå inn i selve skolebygningen som var enkel og åpent konstruert. I første etasje var det et flertal bord og en bar der Marlon serverte fruktsalat, kaffe og Gatorade. I andre etasje var det en forelesningssal. Aha. Tenkte jeg. Så snudde jeg meg rundt og kikket ut. Wow! Utsikten var helt utrolig. Strand, hav, bølger og palmer. Pulsen økte og jeg begynte å innse at dette var stedet der jeg skulle studere hver dag i tre måneder. Jeg gikk ut på baksiden av skolebygget og havnet uten tvil i det mest avslappede studiemiljøet jeg noen gang har opplevd. Hengekøyene var hengt opp mellom palmetrærne og for dem som ville ha en pause fra lesingen eller hadde sovet dårlig om natten var det et perfekt sted for en siesta. Studentene var allerede spredd rundt og satt og leste i hengekøyene, på gressplenen eller i skyggen der vi også skulle spise vår lunsj. Jeg var allerede kjempefornøyd med det jeg så, og jeg var langt fra ferdig. Jeg hadde enda ikke vært på stranden.

Når jeg skriver at skolen hadde utsikt over stranden mener jeg ikke at stranden er noe du kan skimte i horisonten. Skolen ligger virkelig på stranden! Jeg gikk gjennom enda en port, vinket til de to badevaktene og begravde tærne mine dypt ned i sanden. Noen studenter hadde allerede satt opp et volleyballnett og var i full gang med å spille. Jeg gikk en tur langs stranden for å få et inntrykk av hvor lang den var, og innen et kvarter hadde jeg kommet til Playa Roca som er mer beskyttet og har mindre bølger. Perfekt for en som har lyst til å lære seg å surfe tenkte jeg. Samtidig så jeg skiltet som reklamerte for Rafaels surfeskole. Varmt og deilig vann og få som kjemper om plassen. Perfekt.

Jeg kikket på klokken og fikk plutselig panikk. Informasjonsmøte og spansktest skulle være om allerede 20 minutter! Hvordan skal jeg rekke alt tenkte jeg? Da slo det meg – jeg skal være her hver dag hele høsten. På en skole i tropene.